Kampen mellom sjømaktene og landmaktene har vært et grunnleggende trekk ved internasjonal politikk siden fremveksten av den moderne verdensorden. Den dreier seg i sin kjerne om hvem som kontrollerer verdens handelsruter – og dermed flyten av varer, energi og informasjon. I denne konkurransen møtes to klassiske geopolitiske tradisjoner: den maritime, formulert av den amerikanske admiralteoretikeren Alfred Thayer Mahan, og den kontinentale, utviklet av den britiske geografen Halford Mackinder. Der Mahan hevdet at «den som kontrollerer havet, kontrollerer verdenshandelen», så Mackinder Eurasias indre landmasse som «verdens hjerteland» – et territorium hvis kontroll ville sikre global dominans.
Historisk har sjømaktene hatt et fortrinn i globaliseringen. Fra 1500-tallets koloniale ekspansjon til den britiske hegemonien på 1800-tallet, ble maritim dominans synonymt med økonomisk og politisk makt. Sjømaktene kontrollerte handelsrutene, havnene og de maritime “chokepoints” som Suezkanalen og Malakkastredet, og kunne dermed forme verdensøkonomien. Landmaktene – først og fremst Russland og Kina – forsøkte gjentatte ganger å bryte denne dominansen gjennom territorielle ekspansjoner og kontroll over landbaserte korridorer, men forble i stor grad avhengige av de maritime strukturene.
Under den kalde krigen ble dette skillet tydelig i rivaliseringen mellom USA som maritim supermakt og Sovjetunionen som kontinental stormakt. USA sikret global rekkevidde gjennom sin marine og et nettverk av baser, mens Sovjetunionen søkte strategisk dybde i Eurasia og innflytelse over landruter. Kontroll over energi og transport var en sentral del av denne maktbalansen – fra Midtøstens oljefelt til Afghanistan og Svartehavet.
Etter 1991 opplevde USA en periode med nær total maritim dominans, men den ble utfordret fra omkring 2010 da Kina begynte å bygge en alternativ infrastruktur for global handel. Kinas “Belt and Road Initiative” (BRI) kombinerer landbaserte korridorer gjennom Sentral-Asia med en “maritim silkevei” som knytter kinesiske havner til Europa via Sørøst-Asia, Det indiske hav og Suezkanalen. Gjennom investeringer i havner i Pakistan, Sri Lanka, Afrika og Middelhavet har Kina etablert et nettverk av strategiske punkter – en moderne parallell til Mahans sjøimperier. Samtidig har landet bygget verdens største marine og søker kontroll over Sør-Kinahavet, der en tredjedel av verdens handel passerer.
USA og dets allierte har svart med en ny form for maritim strategisk samordning, blant annet gjennom alliansene AUKUS (Australia, Storbritannia, USA) og QUAD (USA, India, Japan, Australia). Disse danner et geopolitisk bånd som skal sikre fri ferdsel i Indo-Stillehavet og hindre kinesisk dominans over de kritiske handelsrutene mellom Øst-Asia og Europa. Rivaliseringen i Sør-Kinahavet, Taiwanstredet og Malakkastredet representerer dermed frontlinjene i den moderne kampen mellom sjømakt og landmakt.
Samtidig forsøker Russland, som tradisjonell landmakt, å omgå vestlig kontroll over sjøveier. Etter annekteringen av Krim i 2014 og invasjonen av Ukraina i 2022 har Russland søkt å konsolidere sin posisjon i Svartehavet og Arktis. Utviklingen av Nordøst-passasjen, en maritim korridor gjennom Polhavet, skal skape et alternativ til Suez og knytte Russland tettere til Asia. Parallelt samarbeider Moskva og Beijing om å integrere BRI med Den eurasiske økonomiske union – et forsøk på å bygge et sammenhengende landbasert nettverk under eurasisk kontroll.
I dag utspiller denne rivaliseringen seg i en multipolar kontekst, der flere makter konkurrerer om handelsrutene gjennom ulike dimensjoner av makt: militær, økonomisk, teknologisk og informasjonsmessig. Den tradisjonelle motsetningen mellom sjø og land er blitt supplert av “hybride” former for kontroll, der maktutøvelse skjer gjennom digitale infrastrukturer, logistikk, havner, fiberkabler og energinettverk. Den som kontrollerer de globale forsyningslinjene – både fysiske og digitale – besitter i praksis den nye formen for geopolitisk dominans.
Dermed er kampen mellom sjømakter og landmakter om handelsruter ikke et relikt fra fortiden, men en vedvarende struktur i verdenspolitikken. Den avgjørende forskjellen er at dagens konkurranse foregår innenfor et globalt system som er økonomisk sammenvevd og teknologisk integrert. I denne sammenhengen fremstår kontrollen over handelsrutene – til sjøs, til lands og i cyberspace – som selve nøkkelen til makt i det 21. århundre.
