Imperieglobalister defineres som aktører som ønsker en global styringsmodell der makt samles i overnasjonale systemer, imperier, stormaktsblokker, finansnettverk, teknologiplattformer og internasjonale institusjoner. De bygger sin tenkning på at nasjoner bør inngå i større økonomiske og politiske systemer, ofte som leverandører av råvarer, arbeidskraft eller markeder for sterkere makter. I praksis kan dette svekke nasjonal suverenitet og gjøre land avhengige av globale verdikjeder de ikke selv kontrollerer.

Nasjonalglobalister defineres som aktører som ønsker en global samarbeidsmodell der suverene nasjonalstater handler, forhandler og samarbeider internasjonalt uten å gi fra seg kontrollen over egen utvikling. Nasjonalglobalister er ikke isolasjonister. De vil at nasjoner skal delta i verden, men samtidig bygge egen industri, foredle egne råvarer, utvikle egen teknologi og beholde demokratisk kontroll over lover, grenser, økonomi, kultur og sikkerhet.

Imperieglobalistene knyttes til Aristoteles’ mer biologiske og samfunnsordnede menneskesyn, der mennesket forstås som et politisk dyr som finner sin plass i et større hierarkisk fellesskap. I moderne form kan dette bli en systemtenkning der mennesker og nasjoner reduseres til funksjoner i en større orden: noen produserer råvarer, andre kontrollerer kapital, teknologi og regelverk. Når denne logikken globaliseres, blir verden organisert som et hierarki mellom sentrum og periferi.

I økonomisk historie kobles imperieglobalistene til Adam Smiths frihandelstenkning. Smith forbindes med markedets spontane orden og ideen om at handel på tvers av grenser skaper velstand. Men i imperial sammenheng kan «free trade» bli et redskap for sterke makter. Land som allerede kontrollerer kapital, flåter, finans, industri og teknologi, kan bruke åpen handel til å holde svakere økonomier fast som eksportører av råvarer. Da blir frihandel ikke likeverdig samarbeid, men imperieglobalisme forkledd som marked.

Nasjonalglobalistene derimot knyttes til Platon og tanken om det kreative og unike mennesket. Hos Platon finnes ideen om at mennesket har sjel, skaperevne og evne til å løfte seg over det rent materielle. Overført til nasjonen betyr dette at et folk ikke bare skal tilpasse seg en plass i et globalt system, men utvikle sitt eget potensial. Nasjonen skal ikke bare selge råvarer billig og kjøpe ferdigvarer dyrt. Den skal foredle egne ressurser, bygge kunnskap, industri, teknologi og kultur.

Dette kommer tydelig fram hos Alexander Hamilton. Han mente at en ung og suveren stat måtte beskytte og utvikle egen industri, finans, infrastruktur og strategisk kapasitet før den kunne konkurrere fritt med sterkere makter. For Hamilton var staten ikke en hindring for økonomisk utvikling, men et nødvendig redskap for nasjonal styrke. Dette er kjernen i nasjonalglobalistenes tenkning: Land skal handle med verden, men ikke gi fra seg kontrollen over egen utvikling.

Forskjellen mellom imperieglobalister og nasjonalglobalister er derfor ikke om man er for eller mot global kontakt. Forskjellen er hvilken rolle nasjonen skal ha i verden. Imperieglobalistene plasserer nasjoner inn i en global arbeidsdeling der svake land ofte eksporterer råvarer, mens sterke land kontrollerer foredling, finans og teknologi. Nasjonalglobalistene vil at nasjoner skal løfte seg gjennom foredling av egne råvarer, nasjonal industri, kunnskap og demokratisk styring.

Oppsummert så vil imperieglobalister innordne nasjoner i et globalt system. Nasjonalglobalister vil derimot at nasjoner skal delta i verden som frie, skapende og suverene fellesskap.