For tusenvis av år siden i sør-Mexico og sentral-Amerika levde den avanserte kulturen kjent som Mayaene. De var kjent for sine imponerende bygninger, kunst og skrifter, men en av deres største prestasjoner var utviklingen av en avansert kalender kjent som Mayakalenderen.

Kalenderen bestod av tre hoveddeler: en såkalt «lang kalender» (eller Haab), som hadde 365 dager, en «kort kalender» (eller Tzolkin) som hadde 260 dager, og et system for å koble disse to kalendrene sammen. Den lang kalenderen var basert på en solår på 365 dager, mens den korte kalenderen var basert på en måneår på 260 dager.

Mayaene brukte kalenderen til å forutsi solformørkelser og andre kosmiske hendelser med stor nøyaktighet. De brukte også tallsymboler i kalenderen, som kunne leses både som tallverdier og som symboler. Symbolet for 20, for eksempel, representerte også symbolet for solen.

Mayakalenderen var ikke bare nyttig for å forutsi kosmiske hendelser, men også som et vindu inn i mayaenes verdenssyn og kosmologi. Den ga oss en unik forståelse av deres syn på tiden og plassen i verden.

Men Mayakalenderen var ikke bare begrenset til mayaer, den var også universell. Den var basert på kosmiske prinsipper som gjelder for hele universet, og den har inspirert moderne kalendere og kosmologiske teorier. Mayakalenderen er fortsatt i bruk i dag, og kan fortsatt brukes som et verktøy for å forstå vår plass i universet og vår forståelse av tiden.