Kategori: Geopolitikk

Lisens

Opphavsrett (c) 2024 Iver B. Neumann
Creative Commons License
Dette verket er lisensiert under en Navngivelse 4.0 Internasjonal-lisens.
Internasjonal Politikk, Vol 82, No 3/4, 2024, pp. 288–304. In Norwegian.

Sammendrag

Fra den annen verdenskrig til inn på 2000-tallet ble verdensordenen omtalt som liberal. De siste tyve årene har en rekke demografiske, økonomiske og politiske faktorer stilt den liberale verdensordenen under press. Valget av Donald Trump som USAs 47. president er et sentralt, men langt fra isolert, eksempel. Dette har direkte føringer for Norges sikkerhetspolitiske situasjon. Endringer av denne størrelsen krever ikke bare nitid forskningsarbeid rettet mot spesifikke endringer, men også syntetiske oversikter som kan stimulere til debatt om hva slags endringer som er viktigst og hvilke utfordringer de stiller norsk sikkerhetspolitikk overfor. Artikkelen forsøker å gjøre dette ved å diskutere stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina som sentral, ved å diskutere konsekvensene av denne stormaktskonfrontasjonen for den regionale europeiske orden og i noen grad også for andre regioner, og ved å peke på noen sentrale konsekvenser for Norge. Sentralt her står betydningen for Nord-Norge av utviklingen i Arktis og for Sør-Norge i Europa, NATOs fremtid gitt minkende amerikansk interesse og Finlands og Sveriges tiltreden, Norges bilaterale forhold til USA og Russland og Norges multilaterale forhold til Den europeiske union (EU). Artikkelen konkluderer med å anbefale norsk EU-medlemskap og fortsettelse av norske tiltak for å bevare det internasjonale systemet vi har nå, peke på behovet for å balansere avskrekking av Russland med beroligende tiltak og å fremheve betydningen av å unngå et tettere bilateralt forhold til Kina.

Innledning

Valget av Donald Trump til USAs 47. president viser med all tydelighet at de isolasjonistiske strømningene i USA blir sterkere og sterkere samtidig som splittelsen mellom landets to styringspartier blir mer og mer uttalt. Kina har etablert seg som USAs viktigste strategiske utfordrer og er i ferd med å bli en supermakt. Landet får betinget støtte fra regionale stormakter som Brasil, India og Sør-Afrika. Den europeiske union er økonomisk sterk, men militært svak. Russland fremstår som en tiltagende militarisert, imperialistisk makt. Stadig sterkere amerikansk interesse for Asia og avtagende interesse for Europa svekker NATO, samtidig som organisasjonen nå rommer et samlet Norden. Sett under ett betyr dette at Norge nå står overfor en ganske ny strategisk situasjon. Vi har en rik, løpende forskningslitteratur som sporer enkeltelementer og først og fremst er rettet mot forskerkollektivet, men vi trenger også noen syntetiske oversiktsartikler som inviterer til bred, offentlig debatt om det store bildet. Denne artikkelen er ment å være en slik.

En ytterligere kompliserende faktor for Norge som stat er at den strategiske situasjoner er forskjellig i sør fra hva den er i nord. Mens Sør-Norge er sterkt strategisk forankret i Europa, er Nord-Norge strategisk sett del av en annen region, nemlig Arktis. Moderne teknologi gjør Arktis tilgjengelig som et område for konfrontasjon til sjøs og i luften. Den maritime delen av Russlands kjernefysiske annenslagsevne er basert i det arktiske Murmansk. Smeltende is utvider området for militære og kommersielle operasjoner. Russland har invitert Kina til å gjennomføre felles marine manøvrer så langt sør som i Østersjøen. Russland diskuterer også om russiske organisasjoners kommersielle og forskningsmessige tilstedeværelse på Spitsbergen bør økes. Det er ikke nødvendigvis slik at Arktis er et hovedområde for stormaktkonfrontasjon nå eller i nær fremtid (Bekkevold & Hilde, 2023). Det er heller slik at den stadig sterkere stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina har Arktis som et potensielt nedslagsområde. Om Kina skal fremstå som en supermakt, hvilket landet ønsker, følger det at Kina trenger å være til stede i alle regioner, inkludert Arktis (Lamazhapov, u.å.). Sagt på en annen måte må vi forvente at en løpende konfrontasjon mellom USA og Kina vil slå stadig sterkere ned i Arktis, slik at den generelle stormaktkonfrontasjonen vil bety mer for hva som foregår. Det er dette Buzan og Wæver (2003) kaller overlay; spesifikk region-dynamikk vil i økende grad bli påvirket av den overliggende globale stormaktkonfrontasjonen. Det er altså snakk om en systemisk faktor som stort sett studeres av forskere på internasjonal politikk, nemlig stormaktkonfrontasjon mellom USA og Kina og den generelle kinesiske interessen for å være til stede i samtlige av verdens regioner som sannsynligvis vil føre til sterkere kinesisk tilstedeværelse, ikke spesifikke kinesiske interesser slik de gjerne studeres av sinologer.

I Sør-Norge, som er en del av den europeiske regionen, vil stormaktkonfrontasjonen slå ned på en annen måte. Her betyr Sveriges og Finlands inntreden i NATO at Østersjøen er blitt et NATO-innhav, og at Sør-Norge fått en helt annen strategisk dybde mot Russland. Dermed samler NATOs og EUs strategiske interesse seg enda sterkere enn før om Norges 196 kilometer lange grense mot Russland i nord og om Svalbard og Jan Mayen, som også er direkte eksponert mot Russland og den russiske nordflåten. Det er ikke noe nytt i at geopolitiske forhold varierer mellom nord og sør i Europa. Det europeiske statssystemet er, slik det utviklet seg fra det femtende århundre og framover, en hybrid mellom to tidligere systemer, ett kontinentalt og et nordlig. Det var først som et resultat av tredveårskrigen (1618–1648) at det som tidligere hadde vært et kontinentalt system i sør og et baltisk system i nord begynte å smelte sammen til ett europeisk system. Sveriges inntreden i tredveårskrigen i 1630 kan ansees som begynnelsen på sammensmeltingen av de to systemene. Russlands seier over Sverige i den store nordiske krigen (1701–1721) gjorde Russland og ikke Sverige til stormakt i Østersjøen og fullførte sammensmeltningen. Det var Russlands posisjon i nord som ga landet en plattform fra hvilken landet kunne argumentere for sin stormaktstatus i hele systemet (Klinge, 1984). Dette var også grunnen til at kontinentale europeiske makter hevdet at Russland var en «nordlig makt» helt inn i det nittende århundre, til tross for at Russland da for lengst hadde annektert nye områder helt ned til Svartehavet (Neumann, 2017).

Mot dette bakteppet forsøker artikkelens første del å gjøre opp status for stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina og dens betydning for forskjellige regioner. Gitt Europas betydning, vies Russlands tiltagende aggresjon og dens betydning for regionen en del plass. Artikkelens annen del ser på de konkrete utfordringene den nye situasjonen stiller Norge overfor og hva Norge kan gjøre for å møte den.

Endringer i stormaktkonfrontasjon

Store kriger har det med å kaste om på verdensordener. Napoleonskrigene førte til at verden i hundre år senere ble dominert at europeiske stormakter. Den første verdenskrig introduserte USA som stormakt. Den annen verdenskrig resulterte i kald krig mellom de to nye supermaktene, USA og Sovjetunionen. Med den kalde krigens slutt fikk vi først et tiår der USA dominerte verden, men siden har det i tiltagende grad vært snakk om at den liberale verdensordenen som USA har stått som garant for, er i forfall. Dette skyldes en rekke faktorer.

En viktig faktor er USAs stadig minkende vilje til å spille rollen som systemets ledende stat, dets hegemon, som betaler for å opprettholde en liberal verdensorden. USA har i noen grad fått kalde føtter. USA er ikke lenger like økonomisk dominerende som det var, og viser derfor tiltagende tendenser til proteksjonisme. Et av de to store amerikanske partiene, det republikanske, går nå i sak efter sak – sosialhjelp, innvandring, kvinners rettigheter, ytringsfrihet, respekt for demokratiske spilleregler og så videre – i ikke-liberal og endog ikke-demokratisk retning. Hva globalisering angår, er slagordet «make America great again» ikke akkurat noen oppfordring til kulturelt mangfold. Også her går det i retning av tilbaketrekning, det være seg i form av murbygging mot Mexico og Latin-Amerika, nedskjæring av programmer for språkundervisning og internasjonal utveksling eller utstedelse av visum til utlendinger. Valget av Donald Trump som president vil med overveiende sannsynlighet styrke alle disse trendene. Det er faktisk Europa, og ikke USA selv, som de siste tiårene har vært den liberale verdensordenens mest konsekvente forsvarer, både økonomisk, politisk og kulturelt. Der USA i sin tid møtte utfordringen fra Sovjetunionen med selvsikkerhet og bredere internasjonalt engasjement, møter USA nå utfordringen fra Kina med uro og lukking mot verden. Dette begynte før Donald Trump ble president i USA i 2017, og det har i noen grad fortsatt under Biden. Det er ikke bare snakk om et spesifikt republikansk fenomen, selv om republikanere flest har valgt en aggressiv, ja endog bøllete, måte å forholde seg til resten av verden på. Den tiltagende amerikanske unilateralismen er generell. Det vi imidlertid ikke skal glemme, er at USA fortsatt er verdens ledende makt og vil fortsette å være det. De sosiale spenningene er store, men det har de alltid vært i USA.

Det er i lys av dette vi må se en annen faktor, vel den viktigste, for den endrede strategiske situasjonen. I det siste århundret har oppkomsten av ikke-vestlige stater vært den avgjørende faktoren i endringen av stormaktkonfrontasjonen, med Russland og så Sovjetunionen som ledende aktører frem til 1980-tallet, da Kina og India overtok. I dag ligger nøkkelen til den pågående debatten om fremtidens verdensorden i å skille mellom utfordringene fra Kina og Russland. Mens begge disse maktene er misfornøyde, utfordrer de nåværende liberale verdensorden på forskjellige måter. Kinas hovedmål er å sikre en fremtredende posisjon i den eksisterende internasjonale ordenen. Faktisk ser det ut til at Kina eksperimenterer med det økonomer kaller vareerstatning (goods substitution), det vil si at de ikke utfordrer eksistensen av internasjonale institusjoner som sådan, men heller forsøker å overta disse institusjonene eller skape parallelle institusjoner (Andersen et al., 2021). I stedet for Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, som domineres av USA, bygget Kina for eksempel Den asiatiske infrastruktur- og investeringsbanken, der Kina kan spille en større rolle. Grunnideen er ikke å omstyrte systemet, men å finjustere det slik at Kinas posisjon blir mer sentral. Kina ønsker en bedre plass ved bordet, og som sådan representerer Kina en utfordring for Vesten og USAs hegemoni, men det er en utfordring som kommer innenfra systemet, et system som Kina i det store vil beholde.

Økonomisk er nok USAs stilling som verdens største økonomi innhentet av Kina, men USAs produktivitet er noe slikt som fire ganger så høy. USA har tross alt 335 millioner innbyggere, mens Kina har 1,4 milliarder. Kina bygger stadig nye militære systemer og er stadig mer til stede i sine nærområder og også i internasjonale farvann, men USA har mange allierte og baser i 140 land. Kina har én alliert og to baser (i Djibouti og, fra 2024, i Kambodsja). USAs kulturelle appell er nok svekket, men den er svært langt foran Kinas. Der det bare er enkelte nordkoreanere som vil emigrere til Kina, har USA fortsatt en hel verden å ta av. Kina er heller ikke den ideologiske utfordringen som Sovjetunionen en gang var. Makten er riktignok i hendene på et stadig sterkere kommunistparti, men økonomien er kapitalistisk. Dermed har man et medium som egner seg særdeles godt til å løse mange konflikter, nemlig penger. Det er sant at Kina, og for den saks skyld deres allierte som Russland, Iran og så videre, mener at demokrati er forkastelig, men Kina skor seg godt på frihandel. USA og Kina har mange felles interesser, og de har opptil flere gode konfliktløsningsmekanismer. Dertil kommer at Kina etter alt å dømme er i tilbakegang demografisk, og at økonomien sannsynligvis har stagnert. Det er ikke lenger slik at det finnes titalls millioner av bønder som venter på å flytte inn til storbyene, og det er ikke slik at Kina uten videre kan kompensere for den arbeidskraften som dermed forsvinner ved å øke produktiviteten. Kinas drøm er å dominere Øst-Asia slik USA dominerer amerikaene, men gitt at både Japan og Sør-Korea er sterke regimer med tiltagende gode forbindelser til USA, vil dette neppe lykkes. Kina forsøker i stedet å skaffe seg et større økonomisk fotfeste i Latin-Amerika, og har i noen grad lyktes med det. Å konvertere økonomisk til politisk feste har Kina så langt hatt mindre fremgang med. Det er altså nok av sprengstoff – den enkelthendelsen som ville være den største belastningen for forholdet USA og Kina imellom og også for den liberale verdensordenen er om Kina skulle forsøke å annektere Taiwan – men USA og Kina kjenner hverandre også etter hvert godt, og har stor interesse av samarbeid.

Europa

Den nye verdensordenens akse er stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina. I Europa ligger den over konfrontasjonen mellom Russland og EU, i den forstand at sistnevnte konfrontasjon ikke kan forstås fullt uten at man forstår betydningen av at USA støtter EU, mens Kina støtter Russland. Jo mer avhengige de regionale aktørene blir av USA og Kina, jo sterkere overlay. Til tross for betydningen av den arktiske region for situasjonen i Nord-Norge, er det den strategiske situsjonen i Europa som er av størst betydning for Norge. Den må derfor gis prioritet i en oversiktsartikkel som denne.

I motsetning til Kina nærer Russland en dyp forakt for den vestlige ordenen og det som Putin og i økende grad også den russiske eliten nå kaller «det kollektive Vesten». Til tross for sin langvarige streben efter multipolaritet siden 1990-tallet, forblir Russlands aspirasjoner delvis uklare. Det som er klart, er at Russland ønsker å bli anerkjent som en stormakt (Neumann & Wigen, 2018). Når Russland streber efter anerkjennelse som stormakt, synes det imidlertid ikke å bety helt det samme for dem som for resten av oss. Den generelle forståelsen av en stormakt er en stat som blir anerkjent av andre som en slik, og derfor kan ta sin plass i den internasjonale konstitusjonen som utgjør klubben av stormakter. Det det dreier seg om, er anerkjennelse. Begrepet stormakt tenkes da som intersubjektivt; det får sin kraft fra en felles og generell forståelse blant stater.

I Russland har begrepet stormakt (derzhava eller velikaya derzhava) en annen historie, noe som betyr at det er konseptuell divergens mellom Vesten og en rekke andre på den ene siden, og Russland på den andre, om hva det innebærer å være en stormakt. Begrepshistorikere som Reinhart Koselleck har lenge understreket at begreper endrer mening i overgang fra ett språk til et annet, slik at når man tar et begrep som har vokst frem i ett land og bruker det i et annet land, forandrer betydningen seg (Wigen, 2018). I tilfellet «stormakt» viser den Wien-baserte forskeren Anatoly Reshetnikovs bok om russisk begrepshistorie på dette feltet at Russland historisk sett forbinder storhet med å ha Guds nåde (Reshetnikov, 2024). Dermed følger det at når russere sier at Russland er en stormakt, mener de at Russland er stort i Guds øyne (eller, under kommunismen, i historiens øyne).

Sakens kjerne synes altså å være at for størstedelen av verden betyr det å være en stormakt å være en del av en klubb, der medlemskapet anerkjennes relasjonelt både av medlemmer i gruppen og utenfor gruppen. På denne måten, og som den amerikanske sosialpsykologen George Herbert Mead allerede gjorde et poeng av for et århundre siden, har identiteter, for eksempel identiteten som «stormakt», to sider: vår selvoppfatning («jeg»-aspektet) og hvordan andre oppfatter oss («meg»-aspektet). Russland strever med en uoverensstemmelse mellom de to, som de forsøker å løse ved å insistere på sin egen storhet (jeg-aspektet), uavhengig av ekstern godkjennelse (altså uten noe meg-aspekt). For de fleste russere, inkludert russiske liberale, er det å være en stormakt dermed en ukrenkelig realitet dypt forankret i russisk selvforståelse, i en slik grad at det å miste stormaktstatusen oppfattes som en eksistensiell trussel. Dette er en nøkkelårsak til hvorfor Russland i 2022 angrep Ukraina med tanke på å innlemme denne suverene staten i Russland. På denne måten kan Russland beholde det mange russere tenker på som Russlands «rettmessige» innflytelsessfære og «rettmessige» karakter som et imperium.

Da Russland viste seg ute av stand til å inkorporere Ukraina eller til og med gjøre Ukraina til sin klientstat, oppsto det grunnleggende problemer for samtlige involverte fordi det betød at Russland ikke kunne oppnå den anerkjennelsen landet så gjerne ønsker. Det betyr at «jeg»-aspektet og «meg»-aspektet ikke kan forsones. Dette skyldes at Russlands myke makt – som er avgjørende for stormaktstatus – er begrenset. Dagens Russland har ikke den støtten Sovjetunionen fikk fra store kommunistpartier i andre land og fra andre stater som så på Sovjetunionen som et forbilde for hvordan man skulle kunne måle seg mot Vesten. Dagens Russland er nok velutstyrt med det man med antropologen James Scott kan kalle de svakes våpen, som i denne sammenhengen er ting som hacking og propaganda, men Russland tilbyr lite når det gjelder ideologi eller verdensbilde som kan rettferdiggjøre stormaktstatus. Selv Russlands militære yteevne er dårlig, og oppfyller kanskje ikke engang standardene som kreves for å bli anerkjent som en stormakt. Russland har et stort kjernevåpenarsenal, men Pakistan har også kjernevåpen, og ingen ville kalle Pakistan en stormakt.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skriver om noe han kaller hysteresis, Don Quixote-effekt eller forsinkelseseffekt. Dette kan anvendes på Russland (Neumann & Pouliot, 2011). Russland synes å være dårlig tilpasset sin tid, ute av takt med Vesten og Kina, og sannsynligvis også med mye av resten av verden. Russland ser ut til å kjempe kamper som faktisk ikke kvalifiserer landet i stormaktspillet som andre spiller. Der andre makter først og fremst bruker økonomiske virkemidler for å opprettholde interessesfærer, bruker Russland militære. Der andre makter satser på indirekte tilstedeværelse og påvirkning, satser Russland på direkte, militært nærvær. Symbolske gester fra Vesten for å imøtekomme Russland, som å gjøre G7 om til G8 eller å åpne Europarådet, har hatt liten betydning, og Russland har forblitt urokkelig i sine krav. Snarere enn å konvergere med de andres praksiser, velger Russland å stadig militarisere samfunnet ytterlige.

Russland under Putin vil neppe være fornøyd med å ha annektert en femtedel av Ukraina. Efter valget av Trump, som har lovet å kutte i støtten til Ukraina for å spare penger, ser ting lysere ut for Putin. Russland vil ha hele Ukraina, i det minste som et lydrike. Det er derfor liten grunn til å tro at Russlands aggresjonskrig i Ukraina vil stoppe før Russland har konsolidert sine nye grenser og det er liten grunn til å tro at Russland vil slå seg til ro selv da. Vi har å gjøre med et aggressivt, men svakt regime som har gjort imperialisme til sin ideologi. Med snaue 140 millioner innbyggere, en økonomi på størrelse med Italias og liten kulturell gjennomslagskraft har Russland bare to måter å sikre stormaktstatusen på: å ruste opp og å gjenskape sin interessesfære. Begge deler er dømt til å mislykkes. I dag bruker Russland en drøy tredjedel av statsbudsjettet på militære utgifter. Dette er neppe bærekraftig. Sovjetunionen bukket under blant annet fordi for mye penger gikk til militære utgifter. Nå kan det samme skje igjen. Hva interessesfæren angår, har angrepskrigen mot Ukraina alt ført til at den forvitrer. Kasakhstan og i noen grad resten av Sentral-Asia forsøker å distansere seg fra Moskva. Da Moskva ikke hjalp Armenia mot Aserbajdsjans angrep i 2023, svarte Armenia med å svekke båndene til Moskva og se mot Vesten. Kanskje aller verst for Russland er at de vil konkurrere med stormakter som alle er kunnskapsøkonomier, mens de selv opplever at kanskje så mye som en million av deres beste kunnskapsarbeidere har rømt landet som følge av krigen mot Ukraina. Ved å prioritere kortsiktige mål over langsiktige undergraver Russland seg selv.

Delvis som en følge av dette presenterer nå Russland seg selv som en eurasiatisk makt. Denne endringen er ikke bare uttrykk for Russlands nåværende anti-europeiske holdning, men også et forsøk på å vende seg mot Kina. Dette forsøket er dømt til å mislykkes. Forestillingen om at Russland vil kunne få Kinas aksept og oppnå anerkjennelse som en stormakt på linje med Kina selv, er rett og slett feil. I stedet for å behandle Russland som en stormakt, kan vi allerede observere hvordan Kina ser ut til å trenge seg inn i Sentral-Asia og dermed aktivt underminerer det Russland ser som en av sine definerende egenskaper ved stormaktstatus, nemlig sin innflytelsessfære. Alt dette betyr at Russland opplever lignende behandling fra Kina som det allerede har mottatt fra Vesten. Putins forsøk på å legge seg tett opptil Kina vil heller ikke gi Russland den anerkjennelsen Russland higer efter, for hvorfor skulle et tiltagende sterkt land som Kina respektere et svakt og tiltagende svakt land som Russland på like fot? Igjen ser det ut til at Putin er ute av takt med tiden, og det sannsynlige resultatet er at Russland vil fortsette å være hevngjerrig og stadig mer isolert, og selv pådra seg problemer i en slags déjà vu av paradokser som førte til sammenbruddet av Sovjetunionen, som beskrevet i Alexei Yurchaks bok Everything Was Forever, Until It Was No More (Yurchak, 2005).

Tanken om å rette opp manglende evne til å bygge Russland innenfra ved å få fart på økonomien ved å gå til krig og dermed bygge Russland ved å legge til stadig nye territorier, er et gjentakende tema i Ruslands historie. Russland forsøker seg nå nok en gang på dette. Det er faktisk vanskelig å forstå hva Putin gjør nå uten å vurdere forventningene som historisk sett ble stilt til tsarene: de skulle samle russiske landområder, spesielt dem som hadde gått tapt. Det er da også dette Putin forsøker seg på. Krigen i Ukraina harmonerer derfor med russisk historie. Den vil sannsynligvis føre til at ingen av partene vil nå sine mål fullt ut. Begge parter vil være misfornøyde. Sett fra Vesten er dette et beklagelig utfall. Moskva kan imidlertid finne dette gunstig, fordi en nedkjølt eller endog frossen konflikt gir Russland muligheten til å manipulere dens intensiteten. Dette er måten Russland allerede skjøtter sine grensekonflikter i Transnistria ved grensen til Moldova, og ved grensen til Georgia, i Sør-Ossetia og i Abkhasia.

Prisen å betale for denne politikken er at Russland og Belarus på den ene siden står direkte mot Europa og Europa-vendte stater som Ukraina, Georgia og delvis Moldova på den annen. Så langt fra å få bufferne Russland søker seg, får landet en sone med direkte konflikt der mulighetene for misforståelser og feiltolkninger mellom de to partene vil være overhengende. Dette er både et sannsynlig og et dystert scenario, for alle involverte. For Norge rammer denne utfordringen dobbelt. Den rammer fra sør, der Russland og Belarus står direkte overfor Vesten. Imidlertid påvirker den også i nord, der et misfornøyd Russland, muligens støttet av Kina, seiler på havet på let efter muligheter for å markere sin stormaktsstatus. Allerede de siste årene har vi sett en markert økning i denne typen atferd, der Russland planter flagg på Nordpolen, rekognoserer den norske kysten, overvåker og trakasserer norske kommersielle og forskningsskip og så videre. Til forskjell fra Kina, som fører en politikk i retning av å styrke egen posisjon innen allerede gitte rammer for statssystemet, kan Russland ikke finne noen plass landet er fornøyd med innen disse rammene og vil derfor kullkaste systemet. Kina er dermed revisjonistisk hva holdning til statssystemet angår, mens Russland er revolusjonær.

Andre regioner

Verdens øvrige regioner er sett fra Norge av mindre interesse enn selve stormaktkonfrontasjonen mellom USA og Kina, situasjonen i Europa-regionen – der konfrontasjonen mellom EU og Russland står sentral – og situasjonen i Arktis. Ikke desto mindre er øvrige regioner relevante, for det første fordi regionale dynamikker spiller over i hverandre, og for det annet fordi hva som skjer i de forskjellige regionene har betydning for statssystemets beskaffenhet og verdensordenen i stort.

I Sør-Asia antar kivingen mellom Kina og USA en annen form enn i andre regioner, for India er nå verdens mest folkerike stat, med en middelklasse på flere hundre millioner mennesker. Landet konsoliderer seg økonomisk. India har også en stor og aktiv diaspora. Under Modi har landet gått i ikke-demokratisk retning. Modi har gjort landets 250–300 millioner muslimer til hovedskyteskive for hindu-basert nasjonalisme (hindutva) og har selv muslimsk blod på hendene fra sin tid som guvernør. India har tiltagende internasjonale ambisjoner og forsøker å holde avstand til både USA og Kina. Det er ikke så lett, ikke minst fordi India og Kina i en årrekke har hatt et anspent forhold langs sin lange felles grense i Himalaya. India trenger USA som motmakt mot Kina og også mot erkefienden Pakistan. Samtidig er India lite lystent på å bli bundet for tett til USA, ikke minst fordi man forsøker å fremstå som leder for land i resten av det globale sør som heller ikke vil bli for tungt involvert i konfrontasjonen mellom USA og Kina. Denne balansegangen betyr at India ikke er noe stort pluss for den liberale verdensordenen, men landet er heller ikke blant dens aktive motstandere.

I Sørøst-Asia har Kina stor innflytelse, ikke minst via sin diaspora, men Vietnam er ingen Kina-venn og Indonesia har selv ambisjoner om å være regionens leder. Regionen synes nogenlunde stabil i sin delthet mellom Kina og USA. I Afrika stiller det seg anderledes. Afrikanske regimer er ikke nevneverdig opptatt av liberal verdensorden. De har derimot årelang erfaring med å trekke penger ut av stormakter som vil kjøpe råvarer og konsolidere sine interesser i regionen (Bayart, 1989/2009). Afrikanske regimer tenderer derfor til å spille på to hester. Kina har styrket seg ved å gjøre forretninger og bygge veier og infrastruktur uten å knytte virksomheten til menneskerettigheter og sosial utjevning, slik Vesten har forsøkt å gjøre. På en tredve års sikt vil så mye som hvert fjerde menneske i verden kunne bo i Afrika. Om demografien omsider kan stabiliseres, er det også flere tegn som tyder på at den økonomiske veksten kan ta seg opp. Her kan mye skje i årene fremover.

Stedet der det vel er mest dynamikk, er imidlertid Midtøsten. Kina har dårlig fotfeste i regionen, men klarte i 2023 delvis å få bilagt den sentrale maktkampen i regionen, mellom sunnimuslamske Saudi-Arabia på den ene side, og sjiamuslimske Iran på den annen. Det var en fjær i hatten for Kina, og det styrket Irans allerede sterke stilling i regionen. Det er Iran som støtter de mest militante geriljagruppene i Midtøsten, så som Hizbollah i Libanon, Hamas i Palestina og Houthi i Jemen. USAs innflytelse er derimot synkende. Fornuftekteskapet med Saudi-Arabia er ikke hva det var. Israels krig mot den palestinske urbefolkningen har nå gått over i en fase der Israel i 2023 og 2024 har påbegynt det Den internasjonale domstolen i Haag nå undersøker som mulig folkemord av palestinere på Gaza-stripen. Israel har også stoppet det arbeidet FNs hjelpeorganisasjon for palestinaflyktninger, UNRWA, siden 1967 har utført i Gaza. Dermed fjernet Israel også 30 000 vitner til det som altså er deres mulige folkemord på palestinere. Israel har også angrepet palestinere på Vestbredden, samt Iran og Libanon. De internasjonale reaksjonene på alt dette tider på at Israel er i ferd med å bli enda mer av en internasjonal pariastat enn den allerede er. USA fortsetter like fullt å støtte Israel, ikke bare på grunn av press fra USAs jødiske lobbyen, men også fordi Israel er landets viktigste allierte i regionen og det beste ankerfeste mot kinesisk innflytelse i regionen. Støtten til Israel resulterer imidlertid i at USAs innflytelse i resten av Midtøsten synker ytterligere. Europeisk støtte til Israel er på et historisk lavmål. Krigføringen betyr blant annet at normaliseringen av forholdet mellom Israel og enkelte araber-stater, deriblant Saudi-Arabia, bremses. Konfliktnivået vil dermed øke, og konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia vil tilta igjen. Dette er i og for seg et tilbakeslag for Kina, for det betyr at avtalen mellom de to som Kina var med på å fremforhandle, svekkes. På lengre sikt må man imidlertid spørre seg om et uforsonlig og tiltagende ikke-demokratisk Israel kan forbli en partner for Vesten. Noen støtte for den liberale verdensorden er Israel bestemt ikke.

USAs vedvarende støtte til Israel er spesielt skadelig for den liberale verdensordenen i et sammenlignende perspektiv. Vesten står ikke til troende om den fordømmer Russlands bombing av, overgrep mot og annektering av et område som okkuperes av Russland, men ikke et som okkuperes av Israel. Om Vesten og den liberale verdensordenen fortsatt skal respekteres i det globale sør, er det en nødvendighet at Vesten fremstår som konsekvent i forsvaret av de ideene den liberale verdensordenen hviler på. Dagens amerikanske unnfallenhet overfor Israels etniske rensning av Gaza-stripen er derfor potensielt svært skadelig for den liberale verdensordenen. Men, og det er et viktig men, her er det en geopolitisk nøtt. Dersom USA faktisk skulle trosse sin sterke Israel-lobby og trappe ned støtten til Israel, risikerer man at Israel får nok av vestlig kritikk og vender seg mot Kina. Gitt at Israel fortsatt er Vestens beste venn i Midtøsten, ville en slik overgang forrykke hele maktbalansen mellom verdens to supermakter. Det er et stykke igjen til noe slikt vil skje, ikke minst siden Israels erkefiende Iran nå faller mer og mer inn i den kinesiske folden, men om Israel fortsetter sin utvikling i ikke-demokratisk og ikke-liberal retning, kan landets orientering bli en joker ikke bare regionalt i Midtøsten, men globalt.

For å oppsummere, satser Kina en god del på å innrullere andre stater og regioner på sin side i stormaktkonfrontasjonen med USA. Midlene er først og fremst kjøp av strategiske råvarer, bygging av infrastruktur og vareerstatning (der et overordnet mål er å få verden til å handle i kinesisk valuta snarere enn amerikansk). Kina har fremgang med denne strategien, men støter på hindre, som mangel på allierte, at India har egne ambisjoner om å lede det globale sør og mangel på myk makt.

Følger for Norge

Kinas oppgang er dårlige nyheter for Norge. Norge har en relativt liten befolkning (5,5 millioner) og en åpen økonomi. Landet har høstet store fordeler fra den liberale verdensordenen. Som et lite land med en åpen økonomi er det i Norges interesse at mest mulig foregår for åpen scene, i internasjonale organisasjoner der alle kan være med. Multilateralisme er en perfekt konstellasjon for stater som Norge, som kan benytte seg av en velutstyrt verktøykasse innen internasjonale relasjoner og sikkerhetspolitikk (økonomi, internasjonal rett, fagkunnskap av ymse slag), men som har begrensede væpnede styrker. Den fremtredende rollen internasjonal lov spiller i den liberale verdensordenen gir en liten stat forutsigbarhet og er en delvis garanti mot at store makter bestemmer saker av interesse for Norge uten at Norge vet det, eller i fora der Norge ikke er medlem. Som nevnt ovenfor har autoritære stater som Kina og Russland en forkjærlighet for bilateralisme, noe som ville være skadelig for norske interesser. Der det er bilateralitet, altså der to stater samarbeider direkte, vil den sterkestes rett lettere gjelde. For Norge er det altså en fordel at internasjonale organisasjoner er sterke. Jo bedre organisert verden, jo lettere å være småstat eller mellomstor stat.

Kinas nære fremtid som supermakt er dermed en direkte utfordring for Norge, og særlig for norsk alliansepolitikk. Sett fra USA er Kina den eneste militære, politiske og økonomiske utfordringen av global betydning, der Russland fremfor alt er en kinesisk ressurs. Det følger derfor at mens det er gode politiske grunner til å støtte enhver suveren stat som blir angrepet fordi den vil opprettholde det grunnleggende prinsippet i systemet, spesielt et demokrati, og det også er en god idé å vise vilje til å stå ved europeiske NATO-allierte, ser amerikanerne krigen i Ukraina først og fremst i lys av stormaktkonfrontasjonen med Kina. Hvis vi legger til den synkende støtten til NATO i alle amerikanske leirer, og spesielt blant Trump-republikanere, står Norge overfor to grunnleggende utfordringer. Den første utfordringen er at Russland nok en gang har gått inn i en aggressiv fase. Landet er allerede gjennommilitarisert, med en økonomi rustet til krig, militæropplæring i skoler og på universiteter og organisert krigspropaganda helt ned på barnehagenivå. For Norge blir da allianser generelt og amerikansk støtte spesielt av essensiell betydning. Samtidig er muligheten for en fullstendig eller delvis amerikansk tilbaketrekking fra Europa større enn noen gang før i NATOs historie. Den andre er at Norge i tilfelle en slik tilbaketrekking ikke er medlem av Den europeiske union (EU). Norge vil dermed ikke ha umiddelbar tilgang til det åpenbare alternativet som vil komme om NATO-alliansen blir mindre relevant, nemlig en europeisk sikkerhetsallianse.

Mens NATO definitivt er mer enn en høyere himmel over en rekke bilaterale forbindelser mellom USA og dets flere europeiske allierte, er disse bilaterale forbindelsene viktige. For å ikke bare å avskrekke Russland, men også berolige, påla Norge under den kalde krigen seg selv tre selvvalgte restriksjoner. Norge ga ikke baser til NATO-allierte (men tillot forhåndslagring), nektet å huse kjernevåpen (men spurte heller ikke om anløpende fartøyer hadde dem om bord), og avsto fra å arrangere militære øvelser i østlige Finnmark, nær den russiske grensen. Fra 1995 av begynte imidlertid norske jagerfly å fly øst for den 24. lengdegrad. Etter Russlands annektering av Krymhalvøya og angrepet på det ukrainske Donbas, har Norge også lettet noe på politikken om ikke å ha baser, i to omganger. Hvis USA i dagens nye sikkerhetspolitiske situasjon skulle ønske flere baser, plassering av kjernevåpen eller øvelser i øst, har kostnadene for Norge ved å si nei til USA, eller til NATO generelt for den saks skyld, økt. Nå er saken den at de to nyeste NATO-landene, Finland og Sverige, begge ønsker amerikanere velkommen ved sine baser. Dermed øker presset på Norge for å gjøre det samme. Om en ny president Trump skulle fortsette å svekke NATO-samarbeidet, ville problemet bli akutt. Det amerikanske senatet besluttet i 2023 å gjøre det ekstra vanskelig å melde USA ut. Slikt vil kreve 2/3 flertall. Men en president Trump trenger ikke å trekke USA ut for å undergrave NATO. Det er nok å så tvil om USA vil stå ved sin forpliktelse om å hjelpe ethvert land som blir angrepet. Løftet om motangrep er det som holder alliansen sammen og som avskrekker angrep på medlemslandene. Om løftet ikke står til troende, er NATO som institusjon lite verdt. Da vil Norge som ikke-EU-medlem bli helt avhengig av å etablere et håndfast bilateralt forhold til USA. Om vi blir stående alene med USA, vil det lett kunne innebære at vi må si et enda klarere ja til baser, og også til andre krav USA måtte ha for å fortsette å garantere vår sikkerhet. Som et absolutt minimum må NATOs mål om å bruke minst to prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) på forsvar, som har vært presset av USA i årevis, oppfylles. For egen del har jeg vanskelig for å se hvorfor Norge, stilt overfor et Russland som er langt mer aggressivt enn Sovjetunionen var på 1980-tallet, ikke skal holde seg med samme minimumsregel som da, nemlig at minst tre prosent av BNI skal gå til forsvar.

Det er en annen side av dette. Med Finland og Sverige i NATO, er Norge sett fra NATOs perspektiv friere til å konsentrere den overveldende majoriteten av sine militære styrker ved sin 196 kilometer lange landegrense mot Russland i nord, samt i resten av Arktis. Mens den kalde krigens linje som Norge skulle holde, var Lyngen i Troms fylke, forventes handlingen nå å bevege seg enda lenger øst. Det gir god militær mening å implementere en slik endring. En pris å betale ville være mindre vektlegging av beroligelse. Effekten vil være forskjellig fra forsvarsgren til forsvarsgren, med Hæren og Luftforsvaret som de mest åpenbare kandidatene for en omfattende endring (med Sverige og Finland i NATO, vil behovet for interdikt i luften bli størst langs grensen i nord). Når det gjelder Marinen, er det ingen tvil om at Russland allerede er en mye mer aktiv og urolig faktor. Russisk trakassering kan bli en dagligdags hendelse. Et åpenbart mottiltak mot Russlands mer aggressive deployering ville være å styrke den norske kystvakten ytterligere. Det synes også å være behov for militære skip som kan følge norske forskningsskip og trålere. Imidlertid er det ikke umiddelbart klart om Norges marine skal konsentreres i nord, eller om en jevnere utplassering langs kysten kan vise seg mer effektiv. Her vil det nok komme mange politisk-militære diskusjoner fremover.

Et spesielt interessant område vil være Svalbard. Mens Svalbard er en udelelig del av Norge, fastsetter Svalbard-traktaten fra 1925 at borgere fra enhver signatarstat kan drive handel på like vilkår som nordmenn (en parallell til prinsippet om mest favoriserte nasjoner). Russere har tradisjonelt opprettholdt en ganske solid tilstedeværelse, ikke minst i form av kullgruvedrift. I tillegg kommer forskning. Traktaten tier om forskningsaktivitet på Svalbard, men Norge har skapt presedens ved å la ulike organisasjoner, inkludert kinesiske, etablere sine egne forskningsfasiliteter på øygruppen. Situasjonen blir ytterligere komplisert av at Norge ensidig erklærte en 200 nautiske mil bred fiskerivernsone rundt øygruppen for et halvt århundre siden uten å sikre støtte fra sine NATO-allierte hverken på forhånd eller i etterkant. Svalbard har alltid vært en potensiell konfliktsone, men med et mer aggressivt Russland har spenningen rundt øygruppen økt ytterligere.

Russlands aggressivitet er også en utfordring for bilaterale relasjoner. Russland har trukket seg ut av Barents-samarbeidet, og det er tvilsomt om samarbeidet vil gjenopptas i noe særlig omfang. Norge har i skrivende stund ennå ikke fulgt andre NATO-stater ved å (midlertidig) stenge sin grensestasjon til Russland ved Storskog. Situasjonen er like fullt at politiske, økonomiske og kulturelle kontakter som er blitt møysommelig bygget opp over tre tiår tørker ut og etterlater Norge med en kunnskapsmanko om hva som skjer på den andre siden av grensen. Allerede i 1974–1975 utarbeidet Russland og Norge to bilaterale protokoller om vedlikehold av fiskebestander. Med global oppvarming migrerer bestander nordover sammen med vann som holder deres trivselstemperatur (Jørgensen, 2022). Mens de årlige ekspertmøtene som tar seg av fastsettelsen av totalkvoter hittil har fortsatt, truet Russland i 2023 med å erklære dem ugyldige hvis Norge fortsatte å stenge fiskehavner for russiske båter. Dette legger til det overordnede faktum at Russland har isolert seg selv, og har dermed blitt vanskeligere å forstå og derfor mer uforutsigbart, både for Norge og andre vestlige land.

Avslutningen av Russlands gassutskipninger til Europa og den lavere mengden russisk oljehandel med Europa har resultert i enorme ekstraprofitter for Norge, som har fylt noe av tomrommet i de europeiske markedene. Dette har også gitt Norge et betydelig geopolitisk kort å spille i forholdet overfor Tyskland, som ifølge norske offisielle dokumenter er Norges viktigste europeiske alliansepartner. Videre leting efter fossile brensler er imidlertid sterkt omdiskutert, i Norge som i resten av Europa. I en situasjon der prisen på elektrisitet har økt i Sør-Norge, er også ytterligere eksport av elektrisitet omstridt. Før det bilaterale forholdet til Tyskland kan styrkes ytterligere gjennom økte og langsiktige energikontrakter, må innenlandsk motstand mot leting og eksport eventuelt overvinnes. En svært viktig faktor her er Tysklands nylige interesse for blått hydrogen, det vil si hydrogen produsert fra naturgass med fangst og lagring av karbon.

Kinas og Russlands bruk av hybrid krigføring mot Vesten har tiltrukket seg mye oppmerksomhet de siste årene. Norge har svart blant annet ved å etablere og institusjonalisere et felt for samfunnssikkerhet, komplett med en statlig myndighet, økt rekruttering av både statlige og private selskaper, og skreddersydde masterprogrammer. Industriell spionasje er en økende utfordring, med synlige virkninger som strengere krav til russiske studenter. Kinesiske studenter er imidlertid fortsatt velkomne (Politiets sikkerhetstjeneste, 2024). Generell motspionasjeaktivitet øker. Det er hyppige oppfordringer til ytterligere arbeid på disse områdene, og disse vil sannsynligvis bli tatt til følge.

Hva som ikke kan håndteres så lett, er den russiske politiske destabiliseringen, hvis mål ikke nødvendigvis er å presse en bestemt politisk linje, men å så tvil om levedyktigheten av diplomati som en regimes type og en ekte offentlig sfære der ting kan diskuteres som en forutsetning for at demokrati skal eksistere. Så langt ser det ut til at Norge har unngått den typen økonomisk støtte til populistiske partier og bevegelser som man har sett i Frankrike, Italia og Storbritannia under brexit-kampanjen. I Norge finnes det imidlertid en liten, men høylytt tilhengergruppe for Putins Russland. Interessant nok består den primært av visse deler av den russiske minoriteten som etablerte seg i Norge etter den kalde krigen, samt personer helt til høyre og venstre i det politiske spekteret som ofte har intime forbindelser med russere. Disse synes å være enige om at det er USA, og spesielt CIA, og på ingen måte Russland, som bærer hovedansvaret for den generelle forverringen av Norges geopolitiske situasjon (samt alle andre problemer i verden, for den saks skyld) (Myhre et al., 2022). Det må imidlertid legges til at Norges etniske russiske minoritet er delt mellom dem som er kritiske til og dem som er lojale mot det nåværende russiske regimet, og at den russiske minoriteten så langt ikke har vært en viktig aktør i norske utenrikspolitiske debatter. Dessuten er gruppen adskillig mindre enn den som består av ukrainske eksilanter, som generelt har vært mer fremtredende i norsk utenrikspolitisk ordskifte.

Konklusjon: Hva må gjøres?

Norges sikkerhetspolitiske eksponering har neppe vært så stor som nå siden tidlig på 1950-tallet. Så lenge NATO-alliansen består, er situasjonen håndterbar. Det vil være en pris å betale i form av økte forsvarsutgifter, og sannsynligvis også i form av å gi USA ytterligere rettigheter til baser på norsk jord. Samfunnssikkerheten må blir styrkes. Forholdet til Norges viktigste europeiske allierte, Tyskland, vil bli dominert av energispørsmålet. Norge må være forberedt på avveininger her, ettersom viktige grupper i begge stater vil prioritere grønt skifte fremfor geopolitikk. Storbritannia, som tradisjonelt sett har vært Norges nærmeste europeiske allierte, vil sannsynligvis spille en mindre viktig rolle, gitt at landet i noen grad har isolert seg selv fra europeisk politikk gjennom brexit.

USA forblir den avgjørende faktor for norsk sikkerhetspolitikk. Skulle NATO svekkes, hvilket er en reell mulighet gitt situasjonen i det republikanske parti, ville Norges situasjon være svært sårbar. Om man vil forsøke å oppebære tilnærmet samme sikkerhetspolitiske alliansegaranti som nå, er Norges eneste alternativ å søke europeiske allierte. Skal man planlegge for dette, er det åpenbare skrittet at Norge søker om medlemskap i EU. Imidlertid står vi her overfor et paradoks. Ettersom EU har blitt stadig viktigere for Norge gjennom årene, har nordmenn svart med å vise mindre og mindre interesse for prosjektet. Ledende politikere, spesielt, men ikke utelukkende, innenfor det en gang så styringsorienterte Arbeiderpartiet, viser ikke en gang vilje til å diskutere EUs politiske og militære betydning for Norge. Som en direkte konsekvens av dette vil det ta lang tid å forberede den norske offentlige opinionen for EU-medlemskap. Her har vi en sentral sikkerhetspolitisk utfordring som det påhviler alle deltagere i norsk politikk å tenke grundig igjennom.

En løpende utfordring gjelder avveiningen mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland. Mens alle overgripende forhold peker i retning av å satse på avskrekkelse i samarbeid med allierte, er det også et viktig hensyn for Norge, og i noen grad også for Norges allierte, at Norge oppebærer bilateralt samarbeid med Russland i nord.

Norges sikkerhetspolitiske situasjon er blant annet avhengig av hva slags verdensorden sikkerhetspolitikken utspiller seg innenfor. Den liberale verdensordenen, med sin vekt på demokrati og frihandel, har vært bortimot perfekt for Norge. Nå står den overfor utfordringer. Norge kan hjelpe både verdensordenen og seg selv ved å fortsette å arbeide for en multilateral verden samt fortsette å bruke penger på systemreparerende virksomhet som utviklingshjelp, katastrofehjelp og fred og forsoning.

Sikkerhetspolitiske valg dreier seg også om å bestemme seg for hva man ikke skal gjøre. Kina har vist svært liten respekt for småstater. Faktisk har Kina gjort en vane av å forsøke å skade småstater, én efter én. Litauen er det beste eksempelet så langt. I 2021 lot Litauen Taiwan opprette en representasjon i Vilnius. Slike representasjoner har Taiwan mange steder, men de kaller seg da ting av typen Taipei handelskammer. I Vilnius fikk de bruke statsnavnet, Taiwan. Kina valgte å se dette som et litauisk angrep på Kinas ettstatspolitikk (slagordet en stat, to regimer), og dermed gikk det 1,4 milliarder store landet til handelskrig mot 2,7 millioner litauere. Kinas fremferd i Hong Kong, Litauen og så videre er brutal. Norge fikk smake hvordan dette kan arte seg efter at fredsprisen gikk til den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo i 2010. Det tok seks år å normalisere forholdet, og Norge ble presset til å komme med en erklæring om at vi respekterer Kinas politiske og sosiale system. Det var et knefall uten presedens i norsk utenrikspolitikk, helt ulikt kursen Norge la seg på overfor Sovjetunionen under den kalde krigen. Å unngå ytterligere bilateralisering av vårt forhold til Kina er sikkerhetspolitisk imperativt og burde også være et overordnet mål for norsk utenrikspolitikk.

Norge og Vesten er tilbake der George Kennan ganske riktig mente at vi var ved begynnelsen av den kalde krigen for omtrent 75 år siden (Gaddis, 2011). Russland er igjen en fundamentalt utroverdig stat som man like fullt må forholde seg til. Kennan gjorde poenget krast og tydelig i sitt feirede Long Telegram til det amerikanske State Department da han pekte på «the very disrespect of Russians for objective truth – indeed, their disbelief in its existence». Det gjelder også dagens situasjon. Et annet poeng Kennan gjorde den gang er kanskje enda viktigere. Vi kan ikke lenger ta vårt demokrati for gitt. I stedet for å åpne porten mot usikkerhet og tvil, er det – gitt gjenvalget av Trump – enda viktigere enn før å holde fast ved våre egne demokratiske standarder, både i innenrikspolitikken og i utenrikspolitikken.