Grafen viser det estimerte minimumsantallet stemmer som var nødvendig i stortingsvalget 2021 for å sikre ett distriktsmandat i de ulike fylkene. Tallene viser store geografiske variasjoner: I Finnmark trengs det kun rundt 4 900 stemmer, mens det i Akershus kreves det 14 500. Disse forskjellene gir småpartier og nye bevegelser unike muligheter, spesielt i mindre valgkretser. Selv om tallene er fra 2021, -så stemmer de sånn noenlunde i dag også.
La oss ta Finnmark som eksempel. Med målrettet innsats – annonser i lokalavisen, noen stands på torget og et tydelig fokus på lokale saker – kan et nytt parti eller en uavhengig kandidat gjøre et svært godt valg. Lokale kjerneproblemer som distriktshelse, fiskeri eller samferdsel kan være nok til å mobilisere de nødvendige stemmene.
Men for å øke sjansen ytterligere, er det avgjørende å ha saker som favner bredere. Miljø og klima har tidligere fungert som en slik fellesnevner, men de siste årene har oppslutningen blitt mer polarisert. Økende skepsis til klimatiltak som høye strømpriser, bompenger, sykkelfelt og metanreduserende tiltak for landbruket har ført til at mange velgere nå reagerer negativt på deler av klimapolitikken. For å vinne bred støtte, må derfor partier redusere antall miljøsaker for å imøtegå folks hverdagsutfordringer.
Et annet klassisk tema som tidligere har mobilisert på tvers av partigrenser, er spørsmålet om Norges forhold til EU. Tidligere har særlig storbyene – med sitt etnisk og sosialt mangfold – vært åpne for Ja til EU. Men etter hvert som flere og flere har skjønt at EU ikke er demokratisk, har Nei til EU eller Nei til EØS fått økt oppslutning. EU-parlamentet, til forskjell fra det norske stortinget, kan for eksempel ikke selv fremme eller vedta lover. Dette har fått flere til å bli negativt innstilt til EU, noe som særlig i distriktene kan gjøre Nei-siden til en samlende kampsak.
Likevel er det én sak som har potensial til å forene velgere på tvers av både geografi og ideologi: borgerlønn. Tidligere har temaet blitt møtt med skepsis, mye fordi partiene fryktet en budsjettmessig overbying – at partiet som lovet mest, ville vinne flest stemmer. Nå har imidlertid konseptet modnet, og versjon 2.0 av borgerlønn (grunninntekt) – bygger på det såkalte 50/50/5-prinsippet. Kort forklart betyr det at 50 % av statens inntekter fordeles som borgerlønn til innbyggerne, mens de resterende 50 % går til offentlig sektor. Siden inntektene varierer fra år til år, beregnes et 5-årig gjennomsnitt av innkommende midler. Dette gjennomsnittet danner grunnlaget for den årlige fordelingen, hvor totalbeløpet deles likt: 50 % til borgerlønn og 50 % til offentlig sektor.
Denne modellen gir et solid og ansvarlig økonomisk rammeverk. Samtidig åpner den for at ulike partier, uavhengig av ideologi, kan bygge videre på borgerlønnen med sin egen politikk. Det gjør 50/50/5-modellen til en felles plattform som kan samle både høyre- og venstresiden, og muliggjør en ny type alliansepolitikk der partiene samarbeider om det grunnleggende – men konkurrerer om visjonen.
Oppsummert så trenger en ikke så mange stemmer for å sikre seg en stortingsplass. I Finnmark trenger en kun ca 4 900 målrettede stemmer. Og med en sak som borgerlønn øker sannsynligheten betraktelig for å få plass ved bordet i nasjonens viktigste forsamling.
