En multipolar verden krever et sterkt EU
Den geopolitiske virkeligheten i dag er at vi beveger oss inn i en multipolar verden, der stormaktene USA, Russland og Kina dominerer. Disse landene opererer ut fra realpolitiske prinsipper, hvor maktbalanse og sterk konkurranse definerer deres handlinger. EU, derimot, risikerer å gjøre seg selv irrelevant i denne utviklingen. Unionen har for lengst passert punktet hvor det er nok å være en økonomisk blokk – den må bli en politisk og militær aktør av reell betydning. Løsningen som haster er en overgang til en ekte føderasjon, men spørsmålet er om det allerede er for sent.
Fra handelssamarbeid til politisk skinn-demokrati
EU startet som et rent handelssamarbeid, med fokus på økonomisk integrasjon mellom medlemslandene. Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC), grunnlagt i 1957 gjennom Roma-traktaten, utviklet seg gradvis til dagens EU. Problemet er at unionens politiske struktur aldri har fulgt denne utviklingen. EU er ikke et reelt demokrati fordi folket ikke har makt over lovgivningsprosessen. EU-parlamentet, som velges av innbyggerne, fungerer som et skinnparlament uten myndighet til å fremme eller vedta lover på egen hånd. I ekte demokratier velger folket direkte en forsamling med myndighet til å utforme, fremme og vedta lover. Dette eksisterer ikke i EU, og dermed styres unionen i realiteten av et ikke-folkevalgt byråkrati.
EU som blokkeringsdemokrati – en oppskrift på stagnasjon
Den udemokratiske strukturen i EU har ført medlemslandene inn i en negativ spiral. Økonomien svekkes år for år, arbeidsplasser forsvinner ut av unionen, migrasjonsutfordringer vokser, og ytringsfriheten er under press. Grunnen til dette er at EU kan beskrives som et blokkeringsdemokrati. Fordi EU-parlamentet ikke har myndighet til å fremme eller vedta lover, er det kun i stand til å blokkere forslag fra EU-kommisjonen midlertidig. Men lovforslag kan fremmes på nytt, igjen og igjen, eller snikes inn på ugunstige tidspunkt, for eksempel rett før ferier når mange parlamentarikere er borte. Dette fører til at lover blir vedtatt uten tilstrekkelig demokratisk prosess. I tillegg har EU-parlamentet ingen mulighet til å foreslå fjerning av eksisterende lover, noe som fører til et stadig voksende byråkrati som hemmer utviklingen.
Den ytre fienden som katalysator for føderasjon
Historisk sett har store politiske omveltninger ofte blitt drevet frem av eksterne trusler. Russland spiller i dag denne rollen for EU, spesielt gjennom konflikten i Ukraina. EU utnytter situasjonen for å fremtvinge en føderasjon, men dette er en farlig strategi. Konflikten er i ferd med å spinne ut av kontroll, og i stedet for å samle unionen kan den splitte EU ytterligere. Norge, som en del av EØS, blir også sterkt påvirket av denne utviklingen.
En fredelig overgang til en føderasjon
Målet bør være en overgang til en føderasjon uten å bruke en eskalerende konflikt som middel. En realistisk vei fremover er å etablere et demokratisk system basert på et tokammersystem:
- Underhuset: Folkets kammer
– Direkte valgt av EU-borgerne.
– Kan foreslå, debattere og vedta lover.
– Sikrer folkelig legitimitet og demokratisk forankring.
- Overhuset: Statenes kammer
– Består av representanter fra medlemslandenes regjeringer eller parlamenter.
– Skal godkjenne lover vedtatt av underhuset.
– Sikrer at små land ikke blir overkjørt av de større.
For å sikre fleksibilitet for medlemslandene, bør EU-føderasjonen organiseres i fire nivåer.
Fire tilknytningsnivåer i EU-føderasjonen
- EU I: Minimumstilknytning
– Deltar kun i valget av EU-president.
– Ingen krav om å følge EU-lover eller bidra til budsjettet.
- EU II: Økonomisk og politisk samarbeid
– Frihandel, felles økonomiske regler og utenrikspolitisk samarbeid.
– Ingen krav om felles skattepolitikk, forsvar eller full lovharmonisering.
- EU III: Delvis føderasjon
– Felles valuta (euro) og dypere økonomisk integrasjon.
– Felles justis- og migrasjonspolitikk, men nasjonalt selvstyre i helse, utdanning og kultur.
- EU IV: Full føderasjon
– EU fungerer som en stat, medlemslandene blir delstater.
– Felles forsvar, skattepolitikk, regjering og utenrikspolitikk.
– Landene beholder lokal styring over utdanning, kultur og visse sosiale tjenester.
Veien fremover
En EU-føderasjon med tokammersystem og fleksible medlemsnivåer er den eneste realistiske veien fremover for å sikre EUs overlevelse og relevans i en multipolar verden. Underhuset vil sikre folkelig legitimitet, mens overhuset vil beskytte mindre medlemsland. Fire integrasjonsnivåer vil tillate hvert land å velge graden av tilknytning uten å tvinges inn i en føderasjon mot sin vilje. Norge bør ta initiativ til å fremme denne løsningen for å sikre en stabil og demokratisk utvikling i Europa.