Kategori: Geopolitikk

Original transcript here!

Oversatt av ChatGPT

En av tingene jeg ønsket å snakke om i dag er, selvfølgelig, våre felles verdier. Og det er flott å være tilbake i Tyskland. Som dere hørte tidligere, var jeg her i fjor som senator i USA. Jeg så utenriksminister David Lammy og spøkte med at vi begge hadde forskjellige jobber i fjor enn vi har nå. Men nå er det på tide at alle våre land, og alle vi som har vært heldige nok til å bli gitt politisk makt av våre folk, bruker den klokt for å forbedre deres liv.

Jeg vil også si at jeg har vært heldig som har fått tilbringe litt tid utenfor denne konferansens vegger de siste 24 timene, og jeg har vært svært imponert over folks gjestfrihet – selv nå, når de naturligvis er sterkt preget av gårsdagens grufulle angrep. Første gang jeg var i München var faktisk med min kone, som er her med meg i dag, på en privat tur. Jeg har alltid elsket byen München, og jeg har alltid elsket folket her.

Jeg vil bare si at vi er dypt berørte, og våre tanker og bønner er med München og alle som er rammet av ondskapen som ble påført dette vakre samfunnet. Vi tenker på dere, vi ber for dere, og vi vil støtte dere i dagene og ukene som kommer.

Vi samles på denne konferansen for å diskutere sikkerhet. Normalt sett snakker vi da om eksterne trusler. Jeg ser mange dyktige militære ledere samlet her i dag. Men mens Trump-administrasjonen er svært opptatt av Europas sikkerhet og mener at vi kan finne en rimelig løsning mellom Russland og Ukraina – og også at Europa i de kommende årene må ta et større ansvar for sitt eget forsvar – er det ikke Russland eller Kina eller noen annen ytre aktør som bekymrer meg mest når det gjelder Europa. Det jeg er mest bekymret for, er trusselen innenfra. Europas tilbaketrekning fra noen av sine mest grunnleggende verdier – verdier vi deler med USA.

Jeg ble slått av at en tidligere EU-kommissær nylig uttalte seg på TV og nærmest gledet seg over at den rumenske regjeringen nettopp hadde annullert et helt valg. Han advarte om at dersom ting ikke går som planlagt, kunne det samme skje i Tyskland.

Slike lettvinte uttalelser sjokkerer amerikanske ører. I årevis har vi fått høre at alt vi finansierer og støtter, gjøres i demokratiets navn. Alt fra vår Ukraina-politikk til digital sensur blir fremstilt som et forsvar av demokratiet. Men når vi ser europeiske domstoler kansellere valg og høytstående tjenestemenn true med å annullere andre, bør vi spørre oss selv om vi holder oss til en høy nok standard. Og jeg sier «oss selv» fordi jeg oppriktig tror at vi er på samme lag.

Vi må gjøre mer enn bare å snakke om demokratiske verdier. Vi må leve dem. Innenfor mange av dere sin levetid sto vi under den kalde krigen i en kamp mellom forsvarere av demokrati og langt mer tyranniske krefter på dette kontinentet. Tenk over hvilken side i den kampen som sensurerte dissidenter, stengte kirker og annullerte valg. Var de de gode? Selvfølgelig ikke.

Og takk Gud for at de tapte den kalde krigen. De tapte fordi de verken verdsatte eller respekterte frihetens velsignelser – friheten til å overraske, til å gjøre feil, til å oppfinne, til å bygge. Man kan ikke påtvinge innovasjon eller kreativitet, like lite som man kan tvinge folk til å tenke, føle eller tro noe bestemt. Vi mener at dette henger sammen. Og dessverre, når jeg ser på Europa i dag, er det ikke alltid like klart hva som har skjedd med noen av den kalde krigens vinnere.

Jeg ser til Brussel, der EU-kommissærer advarer innbyggerne om at de har til hensikt å stenge sosiale medier i perioder med sivile uroligheter – øyeblikket de ser noe de har definert som «hatefullt innhold». Eller til dette landet, der politiet har gjennomført razziaer mot innbyggere mistenkt for å ha postet antifeministiske kommentarer på nettet, under påskudd av å «bekjempe kvinnehat».

Jeg ser til Sverige, der en kristen aktivist nylig ble dømt for å ha deltatt i Koran-brenninger som førte til at en venn av ham ble drept. Dommeren i saken bemerket kaldt at Sveriges lover, som angivelig beskytter ytringsfriheten, faktisk ikke gir – og jeg siterer – en «fribillett» til å si eller gjøre noe som kan fornærme en gruppe som har en bestemt tro.

Og kanskje mest urovekkende ser jeg til våre kjære venner i Storbritannia, der tilbakeskritt på samvittighetsfrihet har satt grunnleggende rettigheter i fare – særlig for religiøse briter. For litt over to år siden ble Adam Smith Conner, en 51 år gammel fysioterapeut og hærveteran, tiltalt for den grusomme forbrytelsen å stå 50 meter fra en abortklinikk og be stille i tre minutter. Han hindret ingen, snakket ikke med noen – han bare ba i stillhet for sin ufødte sønn. Men britiske myndigheter var ikke rørt. Han ble funnet skyldig i å ha brutt den nye «bufferloven» og ble dømt til å betale tusenvis av pund i saksomkostninger.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette var en isolert hendelse, men det er det ikke. I oktober begynte den skotske regjeringen å sende brev til innbyggere som bodde i såkalte «trygge soner» rundt abortklinikker, og advarte dem om at selv privat bønn i deres egne hjem kunne være ulovlig. Myndighetene oppfordret også til å rapportere naboer mistenkt for tankekriminalitet.

Ytringsfriheten er i tilbakegang. Men i motsetning til tidligere amerikanske administrasjoner, som forsøkte å stilne meningsmotstandere, vil Trump-administrasjonen gjøre det motsatte.

I Washington er det en ny sheriff i byen. Og under Donald Trumps ledelse kan vi være uenige i dine synspunkter, men vi vil kjempe for din rett til å uttrykke dem.

Vi lever i en tid der folket ønsker å bli hørt. Demokrati hviler på den hellige ideen om at folkets stemme betyr noe. Enten forsvarer vi dette prinsippet, eller så gjør vi det ikke.

Europeere – folket har en stemme. Europeiske ledere har et valg. Min sterke tro er at vi ikke trenger å frykte fremtiden.

Omfavn det folket forteller dere – selv når det overrasker dere, selv når dere er uenige. Om dere gjør det, kan dere møte fremtiden med visshet og selvtillit, vel vitende om at nasjonen står bak dere. Og det, for meg, er demokratiets magi.

Som pave Johannes Paul II, en av de største forsvarerne av demokrati på dette kontinentet, en gang sa: «Vær ikke redd.»

Vi bør ikke være redde for vårt eget folk – selv når de uttrykker meninger som avviker fra sine ledere.

Tusen takk. Lykke til. Gud velsigne dere.