Kategori: Geopolitikk
Verdens geopolitiske maktbalanse er i endring
Den globale maktbalansen er i stadig endring, med stormakter som USA, Kina og Russland som prioriterer egne nasjonale interesser fremfor internasjonalt samarbeid. Dette har svekket det internasjonale «rules-based order»-systemet og forsterket en realpolitisk tilnærming der militær styrke igjen er avgjørende for å sikre nasjonale interesser.
Geopolitisk innflytelse er i stor grad knyttet til en nasjons militære kapasitet, og historisk har det vært anslått at rundt 70 % av en stats geopolitiske styrke bestemmes av dens forsvarsevne. Dette inkluderer konvensjonelle stridsmidler, teknologiske kapasiteter og strategiske ressurser som atomvåpen. I en verden der harde maktfaktorer igjen dominerer, betyr dette at Europa må prioritere sin militære organisering for å sikre egen sikkerhet og innflytelse.
EU vil aldri bli en effektiv militær stormakt
Til tross for ambisiøse visjoner om en felles forsvarspolitikk, har EU aldri klart å etablere en betydningsfull militærenhet. Den primære årsaken er den manglende politiske og kulturelle homogeniteten mellom medlemslandene, som gjør det vanskelig å samordne forsvarspolitikken effektivt.
En annen betydelig utfordring er at EU, etter Storbritannias utmelding, kun har ett medlemsland med atomvåpen: Frankrike. Dette gjør at Frankrike alltid vil ha en uforholdsmessig styrke i forhold til de andre landene i EU. Det er liten vilje blant de andre EU-landene å akseptere at Frankrike skal dominere Europas militære strategi. Denne dynamikken svekker muligheten for et samlet europeisk forsvar og viser hvorfor NATO forblir den eneste realistiske sikkerhetsgarantien for Europa.
EU fokuserer på utvikling av våpensystemer – NATO er operativt
EU har i de siste tiårene innsett sine militære begrensninger og har heller valgt å satse på forskning, utvikling og produksjon av våpensystemer. Gjennom initiativer som PESCO (Permanent Structured Cooperation) og Det Europeiske Forsvarsfondet har EU-landene styrket samarbeidet om felles teknologiutvikling og industrisamarbeid.
Likevel er EU primært en økonomisk og politisk union, ikke en militær allianse. NATO, derimot, er strukturert for operativt forsvarssamarbeid og militære operasjoner. NATO’s hovedoppgaver inkluderer kollektivt forsvar (Artikkel 5), krisehåndtering og sikkerhetssamarbeid med partnerland. Denne arbeidsfordelingen mellom EU og NATO har imidlertid vist seg ineffektiv, ettersom EU mangler operasjonell kapasitet og NATO er avhengig av nasjonale beslutninger og ressurser for å opprettholde beredskap. Utviklingen innen EU har også det siste tiåret ført til en svekkelse av sikkerheten for medlemslandene grunnet en overbyråkratisk union. Dette er noe EU bør fokusere mye mer på.
Globalt har EUs militære relevans vært begrenset, da organisasjonen verken har en felles hær eller en enhetlig strategi for internasjonale konflikter. Europas forsvarsevne forblir fragmentert, mens NATO fortsetter å være den eneste funksjonelle forsvarsalliansen for kontinentet.
NATO må utvikles for å sikre fremtidens forsvar
For å opprettholde Europas sikkerhet må NATO videreutvikles i tråd med de geopolitiske utfordringene som nå oppstår, inkludert mekanismer for å håndtere interne uenigheter blant medlemslandene. Et eksempel på slike spenninger er USAs interesse for å overta kontroll over Grønland fra Danmark, noe som illustrerer at stormaktspolitikken også påvirker interne NATO-relasjoner.
Løsningen er å reformere NATO til fire selvstendige, men samarbeidende militære enheter basert på geografiske, kulturelle og strategiske likheter:
- **NATO North** (291 millioner innbyggere) – inkluderer Nord-Europa og Canada
- **NATO South** (258 millioner innbyggere) – omfatter Sør-Europa og middelhavsregionen
- **NATO West** (341 millioner innbyggere) – omfatter USA
- **NATO East** (84 millioner innbyggere) – omfatter Tyrkia
Denne omstruktureringen sikrer at NATO blir mer fleksibel og robust, samtidig som Artikkel 5 og konsensusprinsippet bevares. Alle fire enheter må være selvforsynte militært, men forpliktet til tett samarbeid og samordning med de andre. Alle enhetene må også ha et globalt perspektiv. Dette vil sikre en mer balansert og effektiv allianse som kan svare raskere på regionale og globale trusler.
Oppsummert er NATO Europas eneste realistiske sikkerhetsgaranti
For Europas del er det kun NATO som kan sikre kontinentets forsvar og geopolitiske relevans. Dersom Europa ønsker å bli tatt seriøst på den globale scenen, må det styrke sin militære kapasitet gjennom NATO, ikke gjennom EU. EU vil aldri kunne beskytte sine medlemsland tilstrekkelig, spesielt ikke i en verden der stormaktene i stadig større grad prioriterer nasjonale interesser over multilaterale samarbeid.
Den eneste realistiske veien fremover er derfor en sterkere og mer effektiv NATO, organisert i fire mer selvstendige, men tett samarbeidende enheter. Dette reformarbeidet haster og bør fullføres senest innen 1. januar 2029 for å sikre at NATO forblir verdens mest effektive forsvarsallianse i en stadig mer uforutsigbar verden.